Digitale sjetteklassinger

I løpet av en halv time ble leksearbeidet avbrutt 13 ganger.

Tekst og foto: Charles Lervik-Kristensen

Jeg prøver å være en usynlig flue på veggen. Stille står jeg og prøver å fange inn det som skjer.

To jenter, to PC-er, leksebøker. I begynnelsen er jeg et fremmedelement. En som kommer inn på deres område. En som ikke hører til. Og, jeg føler meg fremmed. En voksen mann på et jenterom en tidlig ettermiddag. Etter hvert blir jeg usynlig i det de slukes inn i hverdagen.

 Det går tregt å komme i gang. En SMS skal besvares. Det er noe i innboksen. Har det kommet en kommentar til det siste innlegget på Facebook? Litt etter litt er det leksene som får fokus. I dag skal deler av leksene løses ved hjelp at It’s learning (LMS). Det er to typer oppgaver. En test, og en hvor de skal delta i en diskusjonsgruppe. Tastaturet klaprer etter hvert som jentene kommer i gang. 

Første avbrytelse kommer etter 3 minutter. En iPhone blipper inn en ny melding på Facebook. To minutter senere kommer det nok et blipp fra samme telefon. 

To minutter etter det kimer det i en HTC, melding fra mamma med tidspunkt for middag og klatring.

Som flue klarer jeg meg utmerket. Jeg opplever at jeg har blitt usynlig. Jentene har mer enn nok med å serve alle innkomne SMS-er, MMS-er, e-post, Facebook oppdateringer og telefoner. I løpet av en halv time talte jeg 13 avbrytelser fra leksearbeidet.

Leksearbeidet går sin gang, men etter en time er det nok. Testen og diskusjonsinnleggene er ferdige med akseptabelt resultat og det er tid for avkobling. To iPads blir tryllet frem og det virkelige sosiale livet kan begynne. Det er Facebook som hele tiden ligger i bakgrunnen og legger føringer for aktiviteten på lesebrettet. Det er her de får tips om hvilke sanger det er verdt å finne frem på Youtube. Det er her de får lenkene til morsomme videosnutter. Og, det er her de kommenter det de hører og ser. «Sykt bra», «Er du svimmel», «Æsj» eller bare et trykk på «liker».

Jentene klarer ikke helt å angi hvor mye tid de bruker på nettbrett, smarttelefon eller PC. De er der tilgjengelig hele tiden. «Bortsett fra på skolen da. Der må telefoner og nettbrett være avslått, og pakket ned i sekken». 6. klassingene forstår dette, men synes det er urimelig at de må gå en hel skoledag uten at de får sjekke om det er noen som har prøvd å komme i kontakt med dem.

Min tid som flue er over. Foreldrene til den ene jenten serverer kaffe i stuen. Jeg kan skimte et nettbrett og to smarttelefoner i tillegg til den bærbare PC-en som er oppslått og i gang. De kan fortelle om regler som ikke alltid er lett å overholde. De har prøvd på tidsbegrensinger og innsamling og utlevering av både nettbrett og telefon. Problemene kommer når andre foreldre har andre regler, da strekkes strikken og bekymringer om at skolearbeidet kommer i andre rekke dukker opp. Aller helst skulle de ha sett at alle foreldre kunne satt ned regler som alle forholdt seg til.

«Multitasking» er et begrepet jeg sitter igjen med når jeg oppsummerer for meg selv. På tross av alle avbrytelser så klarte faktisk jentene å løse de oppgavene de skulle. Kanskje den nye digitale generasjonen klarer å behandle flere kilder på en gang. Jeg kan likevel ikke fri meg fra tanken om hvordan leksene hadde blitt utført dersom det jeg ser på som støykilder hadde vært eliminert